Totalt antall sidevisninger

tirsdag

Jim og jeg

Jim og jeg var venner alle dager
helt fra dengang vi i vuggen lå,
Jim han hadde aldri grunn til klage,
alltid heldig, alltid ovenpå


Ref:
Lykkelige Jim, uheldig det var jeg
Lykkelige Jim, åh jeg misunner deg!




Jim og jeg blev kjær i samme pige
Jim fikk ja, og jeg fikk pigens "nei".
Jim var smuk, behøver jeg at sige
at det smukke ikke plager meg?


Ref:
Lykkelige Jim, uheldig det var jeg
Lykkelige Jim, åh jeg misunner deg!



Tiden gikk og Jim gikk hen og døde,
blott en enke efterlot han seg.
Jim nu hviler under roser røde,
og Jim`ses enke, hu er gift med meg!

Ref:
Lykkelige Jim, uheldig det var jeg
Lykkelige Jim, åh jeg misunner deg!



søndag

På seteren

På seter`n under øde fjell,
der satt en kone sent en kveld.
Hun melket kyrne mens de små
gikk sultne uten pleie få.


Et barn i fjøset kommer inn
og tårer randt fra pikens kinn
hun sulten var og sakte ba:
"Å, kjære moder giv meg mat!"


Men modern vred til barnet slo:
"ha deg nå bortvekk fra meg gå!
Ditt gny og gnål jeg tåler ei,
så ti en gang og gå din vei!"


Og barnet ut av fjøset gikk
og aftensmat ble tåredrikk.
Hun ville hjem til faderen gå
og hjelp hos ham i nøden få.


Hun vandret over ur og myr
langt inn til skogens ville dyr.
Men snart hun feil av veien tar,
og kommer til en bedre far!


Du mor som lytter til min sang:
om armod gjør deg veien trang.
Så del med kjærlighet ditt brød.
så bliver maten sukkersød!

lørdag

Mor

Far är så sträng och han grälar på mor
Det är så fattigt i stugan där vi bor.
Thi allt det far förtjänar till "Kron" det går,
Och när han kommer hem då är han svår.


Ref:
Men, det blir ljus i lyktan, lilla mor
Din dag är änd och lampan tent
i det land där ljuset alltid bor
Och gled dig lilla mor.

Pengar till ljus får vi aldrig av far,
Men utanför vi gatlyktan har.
Den kan oppljuse vår stuga bestämt
Jag är så glad när den blir tent.

Tidlig om morgonen med korven jag går
Och hos en bakar der gammalt bröd jag får.

Mor tycker vägen er trasig och lång,
Men då sjunger jag en sång.

Ref:
Men, det blir ljus i lyktan, lilla mor
din dag är änd och lampan tent
i det land där ljuset alltid bor.
Och gled dig lilla mor.

När jag blir stor, skal mor bo hos mig
Och vi skal ha en lampa var for sig.
Och när den skiner så klar som en sol
vekker jag mor i hennes stol.

Och sedan en gong mor blir trött och skal gå
det kan nog ske, thi hon har slitit så.
Då skal jag sitta och sjunga för mor
den songen jag sjöng för jag blev stor:

Ref:
Men, det blir ljus i lyktan, lilla mor
Din dag är änd och lampan tent
i det land där ljuset alltid bor
Och gled dig lilla mor.

Lille Anna

Lytt nu til jeg vil fortelle
om en liten, sped martyr,
som med Jesus i sitt hjerte
var et lys som klippens fyr.


Hun i søndagsskolen lærer
elske Jesus, barnas venn.
Og hun sang med lyst og glede:
"jeg er glad han er min venn!"


Utpå kvelden hennes pappa
søker sin fornøyelse
hos de Guds-forlatte, onde
og ei hjemmet skjønte det.


Så en dag da lille Anna
sang en sang om barnas venn,
tok han til å banne og sverge
spurte: "Hvem har lært deg den?"


"I søndagsskolen jeg den lærer
svarer lille Anna glad.
Der jeg hører om vennen Jesus
og den store himmelstad."


Vred nu hennes pappa sier:
"Hvis du mer til skolen går
og en sådan dumhet lærer
jeg deg helt til døden slår!"


Søndag kommer, lille Anna
spør sin mamma, "får jeg gå
til min kjære søndagsskole
der om Jesus jeg høre får?"


Under tårer mamma svarer:
"Gjerne Anna, må du det,
men kom hjem før pappa kommer,
han har drukket, som du vet".


Anna hjem fra skolen iler,
faderen alt hjemme er,
spør så vredt: "Hvor har du været?"
Anna svarer pappa kjær:


"Jeg har hørt om vennen Jesus
han som elsker pappan min.
Vil ei pappa elske Jesus
og få gå i himlen inn?"


Vred nu hennes pappa bliver
og sitt lille barn han tar
slår det voldsomt, så blodet flyter
ingen skånsomhet han har.


Moren kommer inn og tager
barnet halvdødt fra hans hånd.
Drankeren føres nu i fengsel
hvor han får den hårde dom.


Hele lange natten våker,
moren over barnet sitt,
som med blodig sår hun sover
snart hun smertene er kvitt.


Anna våkner, hvisker sakte:
"Mamma gråt ei, for jeg går
hjem til barnevennen Jesus
der jeg perlekransen får".


"Og min kjole, som er blodig
da min pappa som ble vred,
vil jeg ta og vise Jesus
da jeg døden for ham led."


Drankeren i en natt han så seg
sto ved bredden av en flod
som han ei kan komme over
og på annen side sto


med en blodig drakt i hånden,
lille Anna vinkende.
"Pappa kom til denne stranden,
jeg vil pappa hos meg se".


Av en ukjent hånd han føres
sakte over flodens vann
til sin datter og hun hvisker
"Pappa, her er fredens land".


"Det var Jesus som deg førte.
han deg elsker, det er visst."
Drankeren våkner og forstår at
han er elsket av Jesus Krist.

Tullingen

Hvor skogsstien bøyer seg mot elvebakken ned,
der lå en liten hytte i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på den tjærebrune vegg,
og gjennom vinduet dufter det av bjørk og av hegg!


Det var med sorg og savn tatt så mangt et alvorstak,
men aldri har det kjempet så hårt som i dag.
Den onde barne-farsot kom fra bygden også hit,
nu strider deres lille gutt den siste, store strid.


Han var en liten klosset og underlig en,
men ærlig og så trofast, men tuslete og sen.
Blant guttene i skolen ble han alltid holdt for narr,
dess mere vokset hjertet fast hos mor og hos far.


I lekser og i lek bar det like galt avsted,
bestandig lød det: "Tullingen får ikke være med".
Men Tullingen satt stille og tenkte på mor
og grunnet og grublet på de grusomme ord.


De visste det jo ikke, de tankeløse små
hvor brennende og dype sår et sådant ord kan så.
De visste det jo ikke at han hadde dem så kjær
og lenget etter lek og å komme dem nær.


De sto for hans tanker i flokk og i rad,
de sto for hans sind da den siste bønn han bad.
Med møye og med smerte han hvisket det fram:
"Gud la den onde farsot ei komme til dem."


Nu bøyer mor seg over sin lille bleke gutt,
og kysser ham for siste gang, nu vet hun det er slutt.
"Nu skal du nok gå fra oss, det merker jeg for visst
og ja, men hos Jesus der treffes vi til sist."


Men er du ikke redd da for dødens mørke port?
Å mor, det er et-to-tre tak og så er det gjort.
Nu er det også gjort og et smil på leben ler,
"så slipper de å kalle meg for Tullingen mer."

I en sal på hospitalet

I en sal på hospitalet 
hvor de hvite senger står,
lå en liten brystsvak pike
mild og god med gyllent hår.


Alles hjerte vant den lille
der hun lå så mild og god.
Bar sin smerte uten klage
som et barn med freidig mot.


Så en dag hun spørger legen
som ved hennes seng da står:
"Får jeg komme hjemme til Påske,
får jeg komme hjem til mor?"


Lægen svarer henne stille:
"Nei, mitt barn jeg knapt det tror,
men til Pinse kan det hende
du får komme hjem til mor".


Pinsen kom med grønne skover
blomsterprakt på mark og eng.
Men den lille piken lå der
bundet til sin sykeseng.


Og når høsten ubarmhjertelig
nøster hennes svake bryst,
spørger hun en gang imellom:
"får jeg komme hjem til høst?"


Lægen svarer henne ikke
stryker hennes gyldne hår.
Der er tårer i hans øyne
når han vender seg og går.


Høsten kom med fred ifølge
julens glade høytid kom.
Men den lilles røst var stille 
og den lilles seng sto tom.


Og av venner ble hun hentet
lagt under sneens kalde skrud.
Endt var hennes lange vente
hun var flyttet hjem til Gud.

Gale-Truls

Han bodde i hytten ved fjellets fot,
den gamle, rare mann.
Og skjermende kring ham trærne stod
de eneste venner for ham.


Der hadde han bodd i så mange år,
hans gange var blitt så tung.
Og matt var hans øyne og grått hans hår;
han "vakringen" kaltes som ung.


Når stormen den raser mot hyttens tak
han gjemmer seg bort i en krok.
Han er ikke bange for stormens brak,
men de minner som inn på ham dro.


Det var just en sådan, en uværsnatt
han mistet sin elskede venn.
Hans skjønneste drøm forsvant så brått
og gleden og lykken med den.


Han bar henne bort i fra sneens favn
og strøk hennes lokkede hår.
Å, elskede Ingrid, hvisk mitt navn
før alltid ifra meg du går.


Men Ingerid kunne ei mere si,
ei heller hviske hans navn.
Hun så ei sin elskede lå på kne
i sneen og gråt som et barn.


Og siden den dagen han hjemmet forlot,
foreldre, søsken og alt,
så bygget han hytten ved fjellets fot
hvor han siden ble "Gale-Truls" kalt.


Mange år har nu gått hen
og Gale-Truls har fått ro.
Men muren til hytten står ennå igjen,
og der skal minnene bo.

Skibet

Se, et skib forlater havnen
styrer ut på bølgen blå.
Vinden blæser ut for Ferder,
som et skib der ute lå.
Over Oseanets bølger
Californien jo er
lykken til vår lange reise
gid vi skulle finne vei.


Og blandt dem som lykken søker
er en moder med sin sønn.
Akk, om reisen snart er over
det er hennes stille bønn.
Hennes mann var draget føre
og et hjem beredt for dem,
snart han venter vel sin hustru,
og sin lille sønn derhen.

"Skibet brenner, hjelp å slukke",
roper sjømenn, springende frem.
Alt er forgjeves, skibet synker
- frem med redningsbåtene!


Da den siste båten settes,
hva d aser man opp på dekk;
moder som til Vesten skulle
med sin lille sønn så kjekk
får ei plass i redningsbåten,
men kun en av dem kan gå.
"Skynd Dem nu, kapteinen roper, 
hvem av eder der skal gå?"


"Gå min sønn i redningsbåten,
jeg så gjerne stanser her.
Hils din pappa fra din mamma,
og husk at jeg nu dør for deg.
Vær for alltid snill min lille,
og husk at jeg nu dør for deg!"

Amerikabrevet

Ja, nu ska jag rite hem to you, 
a little letter brief,
for at tala om hur very well 
jag mår.
Men det är rett lenga senn, you see, som jag med pennen skrev,
så jag hoppas at du understand forstår.


Många dagar hava flytt senn dess jag for från Sweedens land,
men jag lovar dig nu my little friend.
At fast end du mig bedrog, och skjemde ut dig med en ann,
ska ja elska dig, untill my bitter end.


Jag er frisk och kry til helsan och jag har det ganska bra,
utan skryt, allready ganska rik!
Och jag tjenar ganska very much med dollar varje dag
uti Mr. Mansens factory fabrik.


Det va rett sorglit som jag hörde at din festman vent to Hell,
och at han blev killad ut av en pistol.
När han kom i bråk med degos när han gikk i land en kveld,
ja, så går det till i staden Liverpool.


Och så tenkte jag som så, at när det gamle nu är glömt
at jag skulle ta och fråga dig och be.
Om du tok og resa hit for det är drömmen som jag drömt,
och förresten kan du ta din pojke med!


Ja, nu slutar jag och hoppas at du tar och skriver hit
fortast möjlit och adressen min den är:
Mr Charles B. Anderson, 604 Beemans Street,
Parsons City, Indiana, U.S.A.

Gi meg et hjem

Gjemt på en benk ved parkens trær,
sitter en liten gutt som er
så sorgfull og tung i sinn.
Tårevått er hans kinn.
Og da jeg spør ham så mildt,
svarer han stilt:


Gi meg et hjem under midnattsolens land
til det landet jeg måtte forlate.
Send meg nu dit hvor mitt hjerte alltid er,
til den byen som jeg har så kjær.
Og jeg ber, hører du
for jeg lengter tilbake nu.
Gi meg et hjem i en stue langt mot nord,
kanskje finner jeg far eller mor.