Skibet

Se, et skib forlater havnen
styrer ut på bølgen blå.
Vinden blæser ut for Ferder,
som et skib der ute lå.
Over Oseanets bølger
Californien jo er
lykken til vår lange reise
gid vi skulle finne vei.


Og blandt dem som lykken søker
er en moder med sin sønn.
Akk, om reisen snart er over
det er hennes stille bønn.
Hennes mann var draget føre
og et hjem beredt for dem,
snart han venter vel sin hustru,
og sin lille sønn derhen.

"Skibet brenner, hjelp å slukke",
roper sjømenn, springende frem.
Alt er forgjeves, skibet synker
- frem med redningsbåtene!


Da den siste båten settes,
hva d aser man opp på dekk;
moder som til Vesten skulle
med sin lille sønn så kjekk
får ei plass i redningsbåten,
men kun en av dem kan gå.
"Skynd Dem nu, kapteinen roper, 
hvem av eder der skal gå?"


"Gå min sønn i redningsbåten,
jeg så gjerne stanser her.
Hils din pappa fra din mamma,
og husk at jeg nu dør for deg.
Vær for alltid snill min lille,
og husk at jeg nu dør for deg!"